Det er ikke så lenge siden vi testet Castle Knight 5 med meget godt resultat.
Høyttalerne hadde sine små feil, men du verden så levende de spilte. Dvs; de spiller - for jeg har dem fremdeles stående i stuen til rent underholdene bruk.
Castle Richmond er en ganske så mye mindre stativhøyttaler. Den framtrer som rimelig eksklusiv og er bygget for hånd slik Knight 5 også er.
Castle var tidligere laget i England og var (er) er av de mest kjente produsenter av høyttalere i dette landet. Nå er Castle kjøpt opp av IAG - Internasjonal Audio Group - et foretak som blant annet har Quad i stallen.
Jeg liker jo ikke å få vite at Castle ikke blir bygget i opphavslandet lenger - men i Kina. Og det blir liksom ikke helt det samme. Mener IAG alvor eller flytter de produksjonen bare for å tømme edle merkevarer for kapital?
Vel, jeg var nettopp og hentet et par Quad 989 i Fredrikstad. Entusiasten som solgte meg disse hadde fått seg nye Quad ESL 2925. «O hildrande Du...!!!!!» Dette er jammen høyttalere som er verdt hver eneste krone. Jeg håper virkelig at jeg får anledning til å få dem hjem på eget stuegulv. NEBY; please... Uansett - at AIG ser framover og ønsker å tilby kvalitet på sikt er jeg ikke lenger i tvil om!
Men, tilbake til Richmond. Disse spiller overraskende nok ganske så annerledes enn en Knight 5. Åpenbart er de jo langt mindre, men den lydlige signaturen er en ganske annen. Og kanskje også derfor er de aktuelle for test; en og samme produsent - to typer lyd...
Basic
Høyttalerne er 28x16.5x23.5cm - akkurat så store at de ikke dominerer omgivelsene. Og akkurat så tung at du gidder å flytte den frem og tilbake for og oppnå optimal plassering; 5.1 kg. Kabinettet er laget i tradisjonell MDF får vi tro - Castle opplyser i alle fall ikke noe videre - utenom at de har gjort hva de kunne for å hindre resonans. Basselementet er på 13 cm vevd membran av karbon. Diskantelementet er på 19mm og av typen tekstil. Både elementer, kabinett og delefilter (også polypropylen kondensatorene) er produsert av Castle. Delefilteret er av typen Linkwitz-Riley typen. Hvor delefrekvensen er, finner jeg ikke noe om på Castle sin hjemmeside så vi tar sjansen og tipper de løselige - og sedvanlige - 2500Hz. I det hele tatt er Castle forsiktig med opplysningene, siste brukbare i så måte må være at følsomheten er på 88dB - 2dB høyere enn modellen som har fått tildelt et helt jubile. Kabinettet er av typen bassrefleks. Thats it.
Design
Helt som en vanlig kassehøyttaler; rektangulær noe avrundet i baffelen hvilket gir mindre diffraksjon. Denne modellen leveres bare i en type finer; «Lacewood» hva nå enn det måtte oversettes med - vakker er det i alle fall. Grillen har også en tradisjonell form, rent bortsett fra at også disse er avrundet i kantene. Neppe ment for lyden, men for øyet er det Ok. Grillene er forøvrig ganske tykke - og konstruert i to lag. Grillen nærmest lyser av diffraksjon; hiv dem av ved kritisk lytting. «By the way»; Castle sier selv at grillen har fått en unik utforming med tanke på å hindre resonans. Mulig - at de har fått dette til men om jeg trekker fram mine Genelec studiomonitorer hvor hele kabinettet er avrundet for å hindre diffraksjon, blir jeg ikke annet enn skeptisk til Castle sin utforming av grillen.
Høyttalerterminalene ser du på et av fotoene; solide saker - pynter opp den ellers så staselige baksiden - men som vanlig er disse terminalene totalt uten mening. Hva skal man med så mye metall i overgangen mellom antatt dyre kabler og en like så antatt fortreffelig innmat i kabinettet?
Kablene
Castle benytter i denne modellen er . Hva du benytter er jo ikke godt å si men la oss si at du har spandert mer enn noen hundrede kroner; hva i alle dager skal noen «kladeiser» av terminaler være godt for? Ingenting!
Om jeg så skal sables ned kommer jeg for alltid til å hevde at den typen terminaler du finner på ordinære høyttalere med en solid plate av metall mellom øverste og nederste frekvensområde er noe tull. Mulig at øyet tekkes, men dette er neppe noe for øret. Det eneste positive i dette tilfellet er at kontaktene er festet direkte i kabinettet og ikke i den sedvanlige svarte plastdingsen. Av typen de selger på Biltema...
Ellers er det meste ved denne høyttaleren lovende; til og med den berømte «knokketesten» gir en grei og tillitvekkende klang. Om vi for et øyeblikk skal tillate oss å skippe vitenskap og heller satse på mystikk.
Når du trekker ut grillen vil du muligens bli overrasket over plasseringen av elementene; som jo er det omvendte av den en vanligvis forventer. Diskant nede og bass/mellomtone oppe. Noe mer ordinært er at diskantene er noe forskjøvet i horisontalplanet slik at høyttalerne speiler hverandre. Bytter du venstre med høyre høyttaler veksler du avstanden mellom diskantene - rent lydmessig har jeg erfart at det ikke finnes en regel som passer alle tilfeller. Prøv deg fram med andre ord.
Alt i alt er dette en flott og meget eksklusiv høyttaler, og på samme måte som med Knight 5 er byggekvalitet og finish svært, svært god - nei; den er himla bra!
Plassering
Jeg nevnte nettopp at man bør velge om diskantene skal stå nærmest til hverandre eller lengst fra hverandre. I mitt rom har jeg falt ned på at diskantene skal stå nærmest til hverandre. Samme hva vektige røster sier med hensyn på dette, synes jeg det er givende å eksperimentere noe. Lydbildet endrer jo seg radikalt, og noe avhengig av avstanden mellom høyttalerne lyder det ene bedre enn det andre. Diskantenes posisjon, altså.
Man må gjerne hente hjelp for bassgjengivelsen ved å trekke høyttalerne inn mot bakvegg. Det hender jo at opptakten til et party er viktigere enn lyden, for å si det slik. Eller muligens bare ønsker du å jekke opp bassen helt etter din egen smak. Min innstilling til dette paret med høyttalere er at de bør ut på gulvet, noe over den «kritiske meteren» - Richmond har så pass med finslige kvaliteter at du får igjen for å behandle den med omhu. Under testen var avstanden fra meg til høyttalerne ca 2 meter, med noe større avstand mellom høyttalerne - litt på kant med «trekantregelen». Høyden på høyttalerne må du gjerne tilpasse slik at du får ørene dine noenlunde i samme høyden som midt mellom øverste og nederste element. Nå er jo vårt hørselsredskap ikke fullt så sensitiv på endringer i vertikalplanet i forhold til lydkildene - men som sagt; ved kritisk lytting kan det ha noe for seg og være omtenksom.
Mellomtone
Knight 5 har en varm mellomtone med god kropp på tonene. Jeg gikk aldri til at kabinettene hadde noen form for framtredene resonanser. Kabinettet på Ricmond har en ørliten tendens til å resonere, og «synger med». Man kan fornemme det som om en ørliten «fortykning» er lagt til lydkilden. Hørbart i noe nede i mellomtonen. For øvrig mellomtonen fint balansert. Om den har en tendens i en eller annen retning så må det være mot det kalde. – i alle fall vurdert i forhold til Knight 5. Men nå er jo denne temmelig «het» da...
Diskant
Her er det for så vidt enkelt å knekke koden. Det øverste frekvensområdet høres ut som som om man har gitt et par desibel «ekstra». Ved siden av et par 8030 studiomonitorer fra Genelec virker diskanten som om den har tatt en liten avstikker fra resten av frekvensområdet. Vi skal ikke se bort fra at produsenten har gjort dette med vilje; lydbildet vinner jo tydelighet ved en slik manøver.
I dette tilfellet er jeg villig til å akseptere en slik «unote» da forekomsten av sibilanter ikke helt tar over hele showet. Både Lindemann 825 og Ecko 55SE er kapable til å få kontroll i dette frekvensområdet. Nøytral til mørk forsterkning er å foretrekke med Ricmond godt plasser på stativene.
Bass
Jeg er i grunnen lei av å høre at folk si noe slikt som « - Bassen er svært (dyp) god til tross for den beskjedne størrelsen på kabinettene...». Små kabinetter har den bassen de har! Klart den varierer fra ene mindre høyttaleren til den andre - men når «alle» går rundt grøten og hevder akkurat det samme; «små høyttalere...overraskende mye bass...» så sier det seg selv at dette blir meningsløst i lengden....
Med sitt 13cm store element opplyser Castle at høyttalerne ruller av ved 60Hz. Denne opplysningen er temmelig ærlig så det liker jeg - nederste lille Hz hos en del konkurrenter i samme fysiske størrelse blir ofte oppgitt med en respons langt nedenfor disse 60Hz. Men også her må man ta frekvensresponsen meden liten klype salt; under xx Hz får jeg ikke fram noe særlig bass - i alle fall ikke bass med et meningsfullt lydtrykk.
Definisjonen er «god» til «meget god». Attakket i dette frekvensområdet er meget bra - «svært konsist» - er vel det nærmeste man kommer en grei beskrivelse.
Lydbilde
Dette må enkelt og greit sies å være forfriskende! Du fornemmer lag på lag av lyd i dybden; instrumentene står som spikret på scenegulvet det ene framfor det andre nærmest med desimeters presisjon. Sammen med god høyde og tilstrekkelig bredde har Ricmond egenskaper som beskriver akustiske forhold svært overbevisende. Effekten er så pass dramatisk at jeg spår brede smil om munnen hos dem som er vant til mindre tredimensjonale fremstillinger. Sammenlikner du med et par alminnelige studiomonitorer virker Ricmond fortryllende der monitorene bare er «korrekte».
Lydbildet er nok blant Castle Richmond sine sterkeste egenskaper, og så pass utviklet at det blir meningsfullt å sammenligne opptak (mixen) i opptak av ulike akustiske piano (flygel) som her;
Percy Grainger – The Sussex Mummers' Christmas Carol (version for piano)
Tor Espen Aspaas – Schönberg: Sechs Kleine Klavierstücke Op. 19 (1 And 2 Excerpt)
Dynamikk
Både og...vil jeg si. Overlegen ett par Ls3/5, underlegen HRT sitt STAGE.
Bedre transentrespons en Castle Knight 5, og noenlunde likestill med Castle`s egen Knight 2.
Hvor ender vi? Bass Mekanik blir noe kjedelig, men så er jo låten «Eurobounce» noe kjedelig også; Bass Mekanik – Eurobounce ...?
Pop er Richmond så absolutt kapabel på dette kuttet med Tieste;
Red Lights Rock blir noe tammere som her når KISS fremfører God Of Thunder på platen Destroyer. Liker du Metal er vel en så pass liten høyttaler ikke noe du jager i butikkene. Jazz fungerer. Klassisk er den musikken Castle klarer best av - med tanke på dynamikk.
Lydtrykk
Det er jo ikke så ofte man henger seg opp i lydtrykk. Men mindre høyttalere i denne prisklassen har svært ulike egenskaper når du bender volumet det du makter. Lindemann 852 - som jeg bruker flittig - er på noenlunde 150watt i 8 Ohm er jeg 100% sikker på ikke forårsaker forvrenging om du så har høyttalere like tungdrevne som et middels lokomotiv i motbakke. Castle Ricmond butter i mot når vorspielet har pågått et par timer. Du kan glemme å benytte disse høyttalerne på en fest som byr på noe annet enn engelsk te. Med litt melk...
Alt i alt
Castle Richmond Anniversary er på mange måter en fintspillende liten høyttaler som passer meget godt til mye av den musikken jeg ofte spiller, som en og annen lieder av Schumann. Spiller jeg Richard Stauss sin» Alpensinfonie» synes jeg ikke at jeg helt får lydtrykk som kreves uten at høyttalerne stivner noe til i mellomtonen. Dvs lydtrykket får jeg kanskje, men da opptrer også noe resonans i kabinettet. Riktignok endrer det seg noe når rommet krymper fra stor stue til mindre «bibliotek». Lydbildet er meget åpent og troverdig. Dynamisk sett egner høyttalerne seg bedre jo lenger en går i retning av klassisk musikk. La oss si det slik; Metal kan du glemme og Rap får ikke den «tæl» og det framoverdriv som er nødvendig for at tekstene helt griper deg. Byggekvalitet og finish går utenpå det aller meste jeg har sett i denne prisklassen. Akkurat som med Knight 5 er den rent fysiske siden av Ricmond Anniversary upåklagelig. Har du tenkt å forbli med Ricmond Anniversary til du selv er verdig et jubileum, så vil disse høyttalerne være en aldeles utmerket følgesvenn. Jeg ville imidlertid ha lagt til noen få tusenlapper og kjøpt meg Castle Knight 5 dersom det var lyd, underholdningsverdi og ikke størrelse som har betydning for hvilken høyttaler du skal velge.
Importør
Pris kr.7.790,-