Det er stor forskjell på hvor lett det er å skrive om plater. Noen fyker inn etter få gangers gjennomlytting mens andre plater er det nesten fristende å skippe. Ikke fordi de er uinteressante – tvert i mot – det er ofte fordi de er svært krevende å skrive om.
Denne anmeldelsen har hatt en treg start. Av flere grunner. Testplata kom i min besittelse midt i flytteprosess fra Bergen periferi til Sydneshaugen i Bergen sentrum, med tilhørende kaos i fysiske omgivelser. Dernest kom en lengre periode med hyppige avspillinger i stereo, rett og slett fordi det tok lang tid å få pakket ut og rigget opp hele multikanalsoppsettet. Og stereo er ingen måte å avspille en 2L-plate på, aller minst Remote Galaxy.
Men den aller viktigste grunnen til at dette tar tid langt forbi det teknisk mulige, er at Remote Galaxy med musikk komponert av Flint Juventino Beppe - eller Fred Jonny Berg som han het da han ble født i 1973 – er veldig krevende å trenge inn i. Og det å trenge inn i musikken er en forutsetning for å kunne skrive om den.
Men allerede her kom vi litt skjevt ut, for absorbering av musikken har skjedd gradvis. Vi starter likevel med tittelkomposisjonen, Remote Galaxy. Jeg hadde egentlig tenkt å gjemme den til slutt, som en ultimat godbit, men finner det riktig å starte med den. Nettopp fordi dette er det verket det er desidert lettest å få et forhold til.
Jeg har vent meg til en øvelse når jeg hører på ukjent klassisk- eller samtidsmusikk. Og det er i prioritert rekkefølge Når? – Hvor? – Hvem? – Hva?. Litt inspirert av vår alles kjære Kontrapunkt, som uforklarlig har vært borte alt for lenge. Uansett, prøver vi den øvelsen på Remote Galaxy, svinger pendelen som en jo-jo allerede på dateringen. Det er lett å finne link helt tilbake til Mahler her, samtidig som andre sekvenser tilsier en relativt fersk datering. Dette gjelder både for verket Remote Galaxy – skrevet i 2010, men også for flere andre verker på utgivelsen.
Verket Remote Galaxy har en fantastisk dynamikk. Den åpner litt forsiktig, men likevel med undertoner som varsler at noe dramatatisk er i vente. Viola da Gamba er et uvanlig instrument i moderne komposisjoner, men har en sentral posisjon her. Strofer i Pizzicato bremser opp hastigheten midlertidig, og skjerper oppmerksomheten. Kraftige trommesekvenser iverksetter dramatikken, og gir assosiasjoner til krigsscener. Dette avløses midlertidig av en rolig scene midtveis med Viola da Gamba i fokus. Remote Galaxy fremstår som klart programmatisk, men uten at det er helt åpenbart akkurat hva som skal illustreres.
Som sagt er dette musikk det er vanskelig å henge merkelapper på, og som ikke har tydelige referanser til andre komponister. Et sted midtveis får jeg kobling til orkestreringen til finske Aulis Sallinen, men det er svært flyktig.
Verket Remote Galaxy er det desiderte høydepunktet på platen, og rettferdiggjør utgivelsen alene. Men det er mer, mye mer. Distant Typhon har en svært annerledes karakter enn Remote Galaxy. Første del Typhon at Heart har en lett atmosføre anført av en lystig klarinett, og enkelte fraseringer gir assosiasjoner til Shostakovich når han var i det heller muntre hjørnet. Del to heter Healed by Red Wind, og har en tyngre karakter, men også her er klarinetten et svalende og fabulerende element.
Lost in September er den tidligste komposisjonen, med sitt opus 17. Også her er det et frodig tonespråk som vil mye, og sier mye. Komposisjonen har bakgrunn i tapet av en hund, Lady bessie.
Tightrope walking beneath heaven med opus 32 er også en av komposisjonene med glimt i øyet. Den danner fortroppen til det som kanskje må regnes som det andre hovedverket på denne utgivelsen.
Flute Concerto No.2 smadrer brutalt den forestillingen man eventuelt måtte ha om at en fløytekonsert er noe heller sart. Fløytekonsert no.1 var utgitt på hans forrige utgivelse – Flute Mystery som fikk Grammynominasjon for fire år siden i klassen best surround sound album.
Flute Concerto no. 2 har fire satser, og alle satsene har rikelig med dramatikk. Et orgel topper dette i tredjesatsen, og gir den ultimate dynamiske- og dramatiske kontrasten til fløyten. Fjerdesatsen har nærmest triumferende fanfareliknende fraser i åpningen, og en minst like flott fandenivoldsk avrunding. Ingen tvil om at Flute Concerto no.2 er min favoritt sammen med Remote Galaxy på denne utgivelsen.
Utgivelsen Remote Galaxy er innspilt i England, i Watford Colosseum nordvest for London. Vladimir Ashkenazy dirigerer et fantastisk flott Philharmonia Orchestra, som makter å få fram den urolige dynamikken og tidvise villskapen i disse komposisjonene på en fremragende måte.
Lyden er i særklasse, også i 2L-målestokk. Det er fristende å allerede nå forutse at Remote Galaxy blir nominert til Grammy No. 57, og at Morten Lindberg for første gang lykkes i å vinne trofeet, etter 16 nominasjoner. Surroundgjengivelsen på Remote Galaxy er så betagende at man blir nesten paralysert, og gremmes litt over at det enda ikke er mulig å få utbytte av de fire høydekanalene som er lagt inn i 9.1-spoert med Auro-3D codek. Her må vi pent vente til dekodere er tilgjengelig i Norge, men det er ting som tyder på at flaggskipreceivere- og prosessorer kan få dette om ikke lenge.
Men også dynamikk og perspektiv er i toppklasse her.
Helt til slutt har jeg lyst til å nevne at 2L fra og med denne utgivelsen har endret cover fra standard Blu-ray cover i mykplast til Super Jewel cover i SACD-style. Et veldig godt valg!
Remote Galaxy anbefales varmt til alle som er åpne for å høre musikk de ikke har hørt før, og som de neppe har ant at de skulle få høre! Og med en lyd som gjør at jeg vedder en halvliter på at Grammynominasjonen er i boks!
