fredag september 20 , 2019
onsdag, 31 desember 2008 23:00

2L - Trondheimsolistene – Divertimenti

Skrevet av

Trondheimssolistene oppnår Grammy-nominasjon med verdens første rene lydutgivelse på Blu-Ray. Vi har lagt utgivelsen under stetoskopet.

 


For to år siden hadde plateselskapet 2L sin første Grammy-nominasjon med utgivelsen Immortal Nystedt. I år gjentas suksessen med forsterket kraft, i det utgivelsen Divertimenti med Trondheimssolistene har forårsaket hele tre nominasjoner.  

De tre klassene hvor platen har oppnådd nominasjoner er:
- Best Surround Sound Album
- Best Engineered Album
- Best Small Ensemble Performance

Det er oppsiktsvekkende at et lite, norsk plateselskap oppnår Grammynominasjoner med bare to års mellomrom. Likevel er det neppe en tilfeldighet. Lindberg Lyd har kontinuerlig ved sine utgivelser demonstrert en suveren lydkvalitet, og når dette kombineres med en djerv tilnærming til multikanals gjengivelse som bryter med stereopolitiets sementerte titteskapdogmer, må resultatet bli i særklasse. SÅ har da også 2L fått en stor internasjonal oppmerksomhet i etterkant av Grammynominasjonen for to år siden. Spesielt audiofile autoriteter med Stereophile i spissen har gitt plateselskapet mye heder.

Musikken

 

På denne utgivelsen er det altså Trondheimsolistene som står for musikken. Og også denne gangen har de lagt turen til Selbu kirke, samme åsted som innspillingen av Mozart sine violinkonserter som vi skrev om for et par år siden. Denne gangen er det verker av ulike komponister som blir framført – Benjamin Britten, Grazyna Bacewicz, Terje Bjørklund og Béla Bartók. Og selv om det er stor spennvidde i materialet, er det en bukett som likevel framstår som harmonisk og helhetlig. Dette er en egenskap som er kjent fra tidligere utgivleser fra 2L, kanskje toppet av Tor Espen Aspaas sin Mirror Canon, hvor svært stort sprang i tid mellom komposisjoner ikke hindrer et helhetlig utgivelse.


Ved siden av Carmina komponert av Terje Bjørklund, er det kanskje Britten sin Simple Symphony som treffer mine strenger best på Divertimenti. Fremførelsen av sistnevnte er preget av stor dynamikk, noe som understøttes en dynamisk lydproduksjon.

Produksjonen

Som nevnt tidligere er dette en Blu-Ray utgivelse, og faktisk verdens første som ren lydutgivelse av musikk. Men 2L har en solid tradisjon som utgiver av multikanals SA-CD med høy kvalitet, og heldigvis svikter de ikke på den sektoren nå heller. I likhet med på forrige utgivelse med Trondheimsolistene er også dette en 2-platers utgivelse, hvor det denne gangen er en Blu-ray skive, og en Hybrid CD/SA-CD. På BD kan man velge mellom LPCM og høyoppløste format fra Dolby og DTS i 5.1, samt 5.1 DD og to kanals PCM. SA-CDen inneholder som vanlig både et redbook CD-lalyer, samt 2.0 og 5.1 DSD. Og på samme måte som forrige gang kan man jo sende en bekymret tanke vedrørende produksjonskostnadene, samtidig som man fryder seg over den fleksibiliteten dette gir for oss brukere. Inklusiv muligheten til å oppbevare platene atskilt ved hvert sine anlegg.

Lyden er også denne gang i særklasse, til tross for at den i mine ører ikke overgår tidligere prestasjoner fra 2L. Kanskje ble jeg enda mer fascinert av både Stig Nilson sin Solo +, og Slåttar på Tunga av Berit Opheim Versto? 
Uansett er dette utrolig bra, og Lindberg sitt perspektiv fra tuppen av dirigenten sin taktstokk er absolutt i behold, og kanskje til og med forsterket? Nå kommer man vel ikke særlig lengre frem på taktstokken, så løsningen er vel at dirigenten selv rykker litt frem. Lydmessig høydepunkt må vel være under det verste pizzicato-råkjøret i 2.sats fra Britten. Skru godt opp, og du føler nesten behov for å dukke kjapt i frykt for å bli truffet av en cellostreng i fri dressur.

Blu-ray som musikkformat?
Det er utrolig spennende at 2L tar dette skrittet med å introdusere et nytt musikkformat, som i praksis er denne utgivelsen innebærer. Her er det selvfølgelig viktig å skille mellom Musikk-Blu-ray med video som det er en del utgivelser av, og rene lyd-utgivelser på Blu-ray hvor altså 2L er først, og med neste utgivelse under veis. 

Gløtter vi litt til siden (og bakover), er det selvfølgelig SA-CD og DVD-Audio som er forgjengere – to formater som har hatt begrenset gjennomslag. Personlig har jeg hatt en soleklar favoritt blant disse, og det er SA-CD. Dette er ikke begrunnet i lydtekniske forhold – jeg har ikke funnet grunn til å favorisere DSD foran LPCM. Derimot har SA-CD hatt et suverent brukergrensesnitt framfor DVD-Audio, gitt at man ikke benytter noen form for display under musikkavlyttingen. For mens SA-CD har et CD-style bruksgrensesnitt der lydsporpreferanser lagres i spilleren, har mange DVD-Audio utgivelser den ulempen at man er avhengig av menynavigering for å velge riktige innstillinger.

Hvordan er så situasjonen for Blu-ray? Her er jeg redd for at formatet har litt av den samme akilleshælen som DVD-Audio. På Divertimenti er du avhengig av et display for å komme i gang – i hvert fall første gang, før du eventuelt lærer deg å trykke 1x ”pil ned” og 2x ”enter”. Selv om det er en fordel å kunne velge mellom ulike lydspor, hadde det vært bedre om dette var en mulighet man måtte oppsøke aktivt – at for eksempel LPCM var forvalg dersom man bare trykker ”play”. At man også må innom valg av spor før start er etter mitt syn overflødig. Folk flest foretrekker å starte på spor 1 med mindre man aktivt velger noe annet.

Det jeg ikke vet er om dette kan omgås av produsent, eller om man er nødt en tur innom menyen for å sette i gang en Blu-Ray uansett. På denne utgivelsen er det Sony DADC som er kreditert for Blu-ray authoring, så nøkkelen ligger gjerne der?

Når dette er sagt, er det tiltalende og behersket menybruk på Divertimenti, spesielt skjermbildet under avspilling er preget av diskret eleganse som retter minimal oppmerksomhet mot det visuelle.

I sammenligningen hadde jeg store problem med å høre forskjell på DTS HD Master Audio og LPCM, og egentlig vet jeg ikke om det bør være særlig forskjell heller.

Derimot var det tydelig hørbar forskjell mellom avspilling av Blu-ray og SA-CD. Trolig skyldes dette primært at avspillingen skjer på to ulike spillere. Vi snakker om Sony DVP-NS9100ES for SA-CD, og Pioneer BDP-LX70A for Blu-ray. Begge tilkoblet analogt til multikanals forforsterker. I tillegg til at disse har ulik lydsignatur, er det manglefulle innstillingsmuligheter for tidsforsinkelse på Pioneeren, noe som er vesentlig på en så direkte multikanalsmiks som vi har her. Dette aspektet er eliminert ved tilkobling via HDMI til mitt sekundæroppsett ”sidescenen”, hvor prosessering foregår i receiver. Men dette har ikke den samme lydkvalitet som ”Hovedscenen”. Derfor er det ikke mulig for meg å kåre noen lydmessig seierherre mellom SA-CD og Blu-Ray, selv om jeg på mitt utstyr oppnådde enda bedre resultat med SA-CD enn BD.

Til tross for at de altså deler en akilleshæl, har rene audioutgivelser på Blu-ray to soleklare fordeler sammenlignet med DVD-Audio. Blu-ray takler samplingfrekvens på opptil 192kHz i multikanal, mens DVD-A stopper på 96kHz. I tillegg er det grunn til å håpe at utbredelsen av Blu-ray spillere etter hvert blir langt større enn situasjonen har vært for DVD-spillere med kompetanse på DVD-Audio. Derfor blir det veldig spennende å følge med på om flere følger etter med denne type utgivelser.

Og så skinner det vel gjennom at mitt favorittformat for multikanals lydutgivelser fremdeles er SA-CD, på grunn av sitt gode brukergrensesnitt. Men hva er vel bedre enn når 2L gir mulighet for begge deler?

Skrevet av Karl Erik Sylthe, 01.01.09.

Lest 5510 ganger Sist redigert torsdag, 21 august 2014 12:39
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Mer i denne kategorien « Jienat - Mira 2L - SONaR »

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen